Med C-119 som glidefly
av: Leif Lyngby
I august 1956 fikk 335 skvadron 6 C-119 under våpenhjelpprogrammet, samtidig leverte skvadronen 6 C-47 til Danmark. Jeg hadde på det tidspunkt vært på skvadronen ett år. I juli hadde fem flygere fra skvadronen vært attachert en amerikansk skvadron i fire uker for å bli kjent med flytypen. Det var en et interessant opphold, hvor vi blant annet var med på route 111 som gikk til Spania, og retur samme vei. Flyet var stødig og “snilt”, problemet var de hårsåre Curtiss-Wright motorene, forøvrig de samme som satt i DC-7C.
Den 24 oktober skulle vi en tur til Burtonwood en base mellom Liverpool og Warrington som da var et teknisk lager for NATO. Vi hadde med to jetmotorer i stålcontainere som skulle leveres, og to tilsvarende overhalte hentes. Vi planla å følge kysten ned til Kristiansand og deretter gå rett over Nordsjøen til Spurn Head på den engelske kysten. Over Nordsjøen var det den dagen en kraftig varmfront som det var varslet ising i. Vi hadde åtte bensindrevne heatere på “loftet ” som ga varmluft til avisingssystemet i vinger og hale, syv av disse startet men den åttende ville ikke. Forgasservarmen var standard på 20 grader C, som vi satte manuelt . Vi plukket opp alvorlig med is gjennom fronten,men avisingsystemet virket fint, og vi hadde ingen problemer. Like før vi kom inn til kysten var vi gjennom fronten og kom ut i klar luft på topp av skydekket. Radiokompassnåla svirret rundt, og indikerte at vi passerte radiofyret. Jeg tok mikrofonen for å rapportere passeringen til bakkekontrollen, men i det samme ser jeg på instrumentene at venstre motor helt plutselig slutter og gi effekt. Det er ingen varsellys eller andre tegn på at hva som er galt, den gir bare ikke effekt. Mens vi diskuterer hva som kan ha skjedd, stopper den andre også, like plutselig. Det ble utrolig stille ombord, vi så på hverandre og skjønte ikke hva som hva var iveien. Jeg trykker på sender knappen og gir posisjonsmelding og gir beskjed om hva som har skjedd. Noen sekunder senere får vi beskjed om å svinge til en kurs som var mer sydvestlig. Vi la inn på den kursen og meldte fra på radioen men fikk ikke noe mer kontakt. Vi var kanskje kommet for lavt allerede, for vi mistet høyde raskt, meget raskt.
Vi hadde fallskjermer, men det blåste en sterk vestlig vind, så hadde vi hoppet ut hadde vi sannsynligvis drevet ut i Nordsjøen, og det var ikke fristende. Vi forsatte nedover på den kursen vi hadde fått oppgitt ned gjennom skydekket. Spenningen var stor for hva vi fikk se når/hvis vi kom ut av skydekket før det smalt, var det skog, jordet, by, fjell ? Vi hadde ikke tid til å finne fram kart for området Idet vi passerer 2000 fot får vi se fast grunn under oss, men det var dårlig horisontal sikt. Etter noen sekunder ser jeg noe rett og svart komme til syne i disen 45 grader til høyre. Akkurat da vi bare var sekunder fra et kjempekrasj, dukker det opp en rullebane ut av tåkedisen, intet mindre enn et mirakel.
“Jeg har han”, sier jeg til skvadronsjefen( Isak.R. Blikom) som var skipper, han satt jo på venstre side, og kunne ikke se hva jeg så. Jeg svingte flyet 45 grader mot høyre, og der lå enden på en rullebane foran oss Skipperen overtok igjen, og jeg satt med hånden på understellshandtaket. Idet vi passerte 500 fot, var vi sikre på å rekke enden på banen, og jeg kjørte understellshandtaket ned. Sekunder etterpå suser vi inn over enden på banen og ruller bortover. I andre enden av banen svingte vi inn på en avkjøring, men i det samme begynte den ene motoren og gi drakraft igjen så taxet inn og parkerte med den. Vi hadde landet uanmeldt, imot landingsretningen, så vi regnet med en en viss reaksjon fra flyplassledelsen. Da vi kom ut av flyet kom det en rødhåret oberstløytnant mot oss, med struttende RAF bart, ridepisk og fullt utstyr. Hans eneste smilende kommentar var: “Just in time for lunch, gentlemen”!
Etter en bedre lunch var vi ute og startet opp igjen, motorene gikk helt normalt, og etter en testing, tok vi av igjen og fortsatte turen til Burtonwood.
Mens vi var i England formidlet ambassaden et møte med en ingeniørgruppe fra Curtiss-Wright som var på besøk hos BOAC. De fortalte at det samme hadde skjedd med en Constellation tidligere, og grunnen var at det hadde samlet seg is i munningen av luftinntaket i vingen under kraftig isingsforhold. Når lufttemperaturen steg hadde isen plutselig løsnet, den ble sugd inn og blokkerte luftfiltrene. Etter og ha studert værrapportene for den dagen, og fått hendelsesforløpet, var de overbevist om at det samme hadde skjedd oss. det var grunnen til at motorene hadde sloknet uten forutgående varsel, som en vil få på f.eks forgasserising.
Men C-119 var slett ikke ueffen som glidefly allikevel, selvom glidetallet var noe lavere enn en kunne ønske.
Hør denne historien fortalt av Leif Lyngby i Digitalt Fortalt:
http://digitaltmuseum.no/011085441438?producer=Leif%20Lyngby&pos=0